Vidunderbarn

Hvorfor er det vanskelig for meg å skrive om Roy Jacobsens roman Vidunderbarn?

Kanskje fordi jeg ikke uten videre kan slutte meg til begeistringen romanen ble møtt med da den kom ut i 2009. Og jeg er fortsatt usikker på hvorfor jeg ikke kan det? Jo, den er velskrevet, underholdende, drivende. Og hadde det ikke vært for at jeg rett før hadde lest Huset ved Flon hadde sekser-terningkastent vært mer nærliggende enn det har blitt til.

For Kjell Johanssons barndomsberetning tok tak i underkanten av sjela og løftet det som måtte befinne seg der frem i bevissthetslyset. Men dette lyset er stemt etter Johanssons fortellerkunst (for å bruke et gammeldags uttrykk). Så det blir utholdelig. Og i denne prosessen har jeg latt meg hengi, ikke særlig reflekterende, først oppdagende etterpå at dette er jaggu en god fortelling.

Er ikke Vidunderbarn det? Når jeg leser romanen, blir jeg stadig forstyrret av tanken om at dette er en god roman. Jeg blir forstyrret av en underlig fortellerstemme: jo, den er barnets, og samtidig så voksen at jeg blir forvirret. Det blir noe konstruert flinkt. Og likevel: Ferdig med romanen er det nettopp fortellingenes troverdighet som blir værende. Jeg tenker på romanfigurene som virkelige, historiske mennesker.

I Vidunderbarn kan man boltre seg i 50- og 60-tallsnostalgi: Oppvekst i en drabantby i Groruddalen, dårlig råd, mye verdighet. Den nye TV-tidsalderen, de nye forbruksmønstrene (bokreditt!), nye næringsgrunnlag. Jeg tenker  at dette koser forfatteren seg også med. Men det blir tydelig, gjenkjennelig, skarpt.

Og fortellingens innhold: Nok en gang om barns ulidelige avhengighet av utilstrekkelige voksne: Hvordan barn utholder sine foreldre, støtter dem, gjennomskuer dem - og vokser fra dem. Kanskje er dette siste det viktigste temaet i romanen: hvordan man gjennom ensomhet blir sitt eget menneske.

I denne prosessen gjør Roy Jacobsen tydelig barns tapperhet, ærlighet, mot. Det blir værende igjen hos meg,  inngir respekt, ærbødighet og ønske/vilje til å se. Også derfor - eller kanskje særlig derfor? - bør Vidunderbarn leses.

Andre lesere har vært mer utvetydig begeistret enn meg: Romanen fikk Bokhandlerprisen i 2009. Men i et intervju, sier Roy Jacobsen at han selv ikke synes at dette er hans beste bok, men at temaet og interessefeltet fenger. Han trekker heller frem Grenser og Frost. I dette følger jeg ham.