Den nye motorsagen

Stihl MS 192 koster ca 3500,-, den har såkalt ergostart så du trenger ikke mye muskelkraft for å dra den opp. Lett å bære er den også.

Det var en vennlig ung mann på Felleskjøpet Lillehammer, som svelget tappert og instruerte meg i bruk av saga. Jeg har overhode ingen identitet som motorsagbruker! Men motorsag må jeg ha - det er nødvendig for å rydde busk og kratt langs gjerdet og gårdsveien.

Vel hjemme lærte jeg instruksjonsboka utenat. Den understreker at man skal være frisk og uthvilt når man bruker motorsaga, og det er jeg hjertens enig i. Så det ble 1. pinsedag før jeg turte å nærme meg den: venn eller fiende? seier eller nederlag? For jeg var jo ikke sikker på om det ville være like lett å starte den hjemme som på parkeringsplassen utenfor Felleskjøpet.

Sjølsagt fikk jeg ikke startet den. Fortvilelse, usikkerhet, fatalisme bølget. Hvem kunne hjelpe? Tilbake til instruksjonsboka - ah! en detalj jeg hadde oversett. Nye forsøk. Ingen start. For lite bensin? Så kom det en slags lyd som var litt annerledes enn den håpløse "den kommer ikke til å starte"-lyden. "Fortsett å forsøke", svarte min indre stemme. OG SÅ KLARTE JEG Å STARTE DEN!

Jeg ble selvsagt så forfjamset at jeg glemte alt jeg skulle gjøre etter å ha startet. Derimot kastet jeg meg inn i huset, drakk 7 glass vann og røyka 2 sigaretter. Så ny tilnærming. Og nå lot jeg meg ikke lure av at den ikke startet ved første forsøk...Og da den startet, husket jeg alt jeg skulle gjøre :)

Neste leksjon i motorsaga var å fylle drivstoff. For den unge mannen hadde sett megetsigende på meg da han viste meg hvordan jeg skulle åpne - men ikke minst lukke - drivstofftanken. Jeg hørte ikke særlig etter - det kunne da ikke være så vanskelig! Men det var det visst, for instruksjonsboka bruker 6 sider for å vise hvordan tanklokket skulle settes på. Og jeg fikk det selvsagt ikke til...for jeg var overbevist om at det ville være for vanskelig for meg. Etter to timers granskning av henholdsvis tanklokk og instruksjonsboka kastet jeg meg ut i beslutningen: jeg får bare bruke litt mer krefter. Det viste seg å være den riktige beslutningen...godt og vel!

Senere har motorsagen og jeg vandret ut i Stylenskogen sammen...åh, den er så fiin! Etter litt bruk innså jeg at jeg trengte opplæring i slakking - stramming av sagkjeden, samt filing av saga av et levende menneske. Trepleier Jens har gitt meg opplæring - nå skal jeg snart til Felleskjøpet å kjøpe en mal. Som visstnok er fint å ha for nybegynnere på filing av sag.

Fortsettelse følger...