En god forteller: Kjell Johansson

Kjell Johansson er en vel etablert

forfatter med en lang publiserings-
liste og en rekke priser. Han ble
nominert til Nordisk Råds
litteraturpris for Huset vid Flon.

Som har skrevet romanen Huset ved Flon

Gjennom de første kapitlene av romanen tenkte jeg, hm, enda en av disse såre, sorgfulle svenske fortellingene om barndom. Hvor har de det fra? For det er godt skrevet - en sånn rar spenning mellom desperasjon og oppgivelse og håp. Astrid Lindgren, slo det meg? Og jeg tenkte mer på de figurene jeg husker fra henne: den desperate Pippi som er forlatt av faren, Emil som aldri ble sett - i hvert fall ikke av faren sin, osv.

Hvordan holder vi ut med våre foreldre? 

Sånn jeg leser romanen, handler den om hvordan vi forteller frem bildet av dem. Fra tidlige barndomsår da vi i vår avhengighet er betingelsesløst nødt til å godta de fortellinger om seg selv de forteller oss. Så er det skuffelsene, de forferdende oppdagelsene om deres utilstrekkelighet. Til vi, forhåpentligvis og med stor møye, ser dem som hele mennesker, hverken særlig bedre eller verre enn oss selv. 

I Huset ved Flon feier far en dag inn i rønna der jegpersonen, hans eldre søster, mor og besteforeldre holder til. De har ventet slik på ham mens han var til sjøs, nå skal de bli familie, kanskje litt mer lik "de vanlige" (arbeidere og borgere)? Far en den buldrende eventyrperson som maler ut alt vidunderlig som nå skal skje, mor skal slutte i vaskejobben, det knirker lystig fra foreldrenes soverom. 

Men så kommer det for en dag at han ikke var til sjøs nei, men i fengsel, far drikker, slår, sviker. Han har også den vidunderligste sangstemme, han elsker sin kone og sine barn, hør hvordan han snakker, hvordan han river dem og oss med seg: 

"En bajadere (egentlig bad/do)), sier pappa idet han går inn på kjøkkenet med kulden rundt seg. - Dette går ikke lenger. En bajadere! Han kniper det ene øyet igjen. Vet dere hva en bajadere er, unger? Jo, det er en indisk danserinne! Pappa slår ut med armene, glad og lystig svinger han rundt i stua. Se hvordan den fagre danserinnen bringer Shiva sin hyldest i hans tempel - i et av dem jeg har besøkt eller kanskje aldri satt min fot under mine reiser på de syv hav. 

Han slår ut med armene, og kjøkkenet forvandles til et tempel av overjordisk skjønnhet, smykket med sølv og gull og edelstener. Han ser på mamma."

Så er romanen også en oppveksthistorie fra et Sverige som reiser seg etter 40-tallets fattigdom, om det å være utenfor, mobbet, tilhøre taperne. Slik sett kunne Huset ved Flon lett ha blitt en sosialgrøsser, men det er den ikke!

Da Johansson fikk Lagerlöfprisen tidligere i år, påpekte man en "sann trohet" i hans fortellermåte. Det var en fin måte i si det på. 

Det slår meg at det er nettopp troheten som gjør at barnet i Huset ved Flon holder ut med sin foreldre - han forteller dem frem slik at det som er vakkert og vennlig og verdig får sin plass og sin troverdighet også. 

Huset ved Flon utkom i 1997, den er oversatt til norsk ved Per Qvale og kom ut i Norge på Cappelen Norge.