I tilfluktsrommet

likevel fortsetter de å kakle
i munnen på hverandre

hun lille sterke med svart hår
(farget eller naturlig) rød genser
kjapp, tett, stomesteren bak
våre psykodrama

den magre skumringsblå madonna
snauskalla
går til vanlig i ett med trekronene
stjernene vingler rundt

den palestinske farmoren
hun som våknet alene i ruinene
hun som bygget huset opp igjen
men lot en luke i taket stå udekket

smatt ned i kjelleren da
den bleke britiske banka på døren,
tidligere sykepleier
broderer presser blomster til nå
mislykka forsøk som urteblander

vaktmesterinnen
organisasjonssekretæren
hun som sitter forlatt
ved det halvreiste brufestet

jeg nynner faren over
de blir sittende
når, spør journalføreren
skal du slutte å tukte oss
med denne være-glad-leken