Sneglediktet

Tidlig januar. Og det er så veldig mye vinter igjen. Dagene og nettene blir kaldere nå når jeg beveger meg mot min alderdom.

Men i denne alderdom skal jeg huske på sneglen. For Rolf Jacobsen har i et av de vakreste kjærlighetsdiktene jeg har lest, åpnet mine øyne for dette forbilledlige lille dyret. Jeg håper at jeg husker på det helt til jeg lukker øynene for godt - og frem til da: kanskje klarer å slå følge?

Sneglen

Gresstråenes lille vandringsmann i freden
med trompet på ryggen og de høye horn
som lydantenner i øst og vest
for sangeren den blinde, han som
ærbødig, alltid
kysser jorden.

Forsiktig bøyer han
hvert strå tilside, lytter spent
om noen fare der. Så spiller han
på sin trompet den lykkelige
gressets sang.

Hjemløs, tidløs
liten venn i gresset, han som vandrer
på et kyss.