Sjøl faller jeg som regel ut allerede i vikingtida, og henter meg ikke inn før vi nærmer oss 1905. Innimellom er det noe med Jemtland og Härjedalen og Den Store Nordiske Krig. Og Tordenskiold, var det ikke?
I Jomfruen fra Norge løfter Tore Skeie frem noen tiår fra denne historien. Men denne gangen følger jeg åndeløst med som om jeg var et barn som hører et godt fortalt eventyr: De fjerne historiske aktører trer frem - av og til som på et sjakkbrett, av og til som levende, kjempende individer, alltid sett i historisk-kulturell kontekst, alltid fortalt medlevende, gjerne medlidende, ofte undrende.
Tiden er rundt år 1300 (pluss - minus noen tiår). Stedet er i hovedsak Skandinavia, med noen avstikkere over Østersjøen og ned på kontinentet. Plottet er kampen om herredømme over Norge og/eller Sverige og/eller Danmark, sentrert rundt den vesle stripen Halland med kystlinje til Kattegat.
Å ha kontroll over Halland, er å ha kontroll over en av hovedportene inn til de nordiske rikene. Samt over skipstrafikken med alle tollinntekter det innebærer. Den norske kongen Håkon V kan virke som besatt av å herske over Halland, i hvert fall den nordlige delen. I sine år på den norske trone, setter han inn alt av sitt rikes ressurser for å skaffe seg Nord-Halland. Han setter også inn sin datter.
Et nav i Skeies fortelling er dynastienes ekteskapsforbindelser - et strategisk våpen vel så virksomt som kuler og kraft i kampen om ekspansjon og herredømme. Kongens lille Ingeborg er jomfruen fra Norge som faren lover bort, forlover til, bryter forlovelser med, og inngår ekteskap med - snart til en hertug i øst, snart til en kongesønn i sør. For den som har kongsdattera, kan også ha Norge.
Og rundt lille Ingeborg spinner de skandinaviske maktherrene: særlig den merkelige svenske hertug Erik som i noen år setter Skandinavia på hodet og i samme slengen utarmer store deler av sitt eget land, for maktens skyld. Den geniale intrigemakeren, den grusomme krigsherren, den gavmilde, festglade herren til borg og by. Som ender sine dager i fengsel der broren sulter ham i hjel.
Og så er det den danske kongen og den svenske kongen, og alle de andre jarlene, hertugene og baronene i skiftende allianser. Og Skeie holder orden på alle disse, det er ikke til å tro, de spiller sine roller på en scene der allmuen fra en side sett er statister. Fra en annen side har de hovedrollen. For Skeie er klinkende klar når han forteller oss om de vanlige folk. Uten dem, ingen krigføring. Uten dem, ingen å skattlegge. Uten dem, ingen å plyndre og herje når en hær trenger mat og ly.
Og det er ikke nok med det. For som i sin forrige bok, Alv Erlingsson, gjør Skeie også noen kulturelle/folkloristiske dypdykk: Julefeiring for de fornemme i Oslo, krigsutrustning, ridderturnering, hoffkulturen. Liksom slik at vi får puste ut mellom slagene.
Han kan mye, Tore Skeie, vi skjønner det. Fortellingen virker i hvert fall så akademisk fundert som en passe allment dannet leser kan ønske seg. Men dette er ikke hans hovedærend, gudskjelov. Når jeg leser Jomfruen fra Norge fornemmer jeg at forteller og tilhører liksom smelter sammen i undring og spenning og nye blikk og ny forståelse. Det er formidling, det!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar