Jakten på Olav den hellige. En moderne fortelling

Jeg er ikke særlig interessert i vikingtida. Og vikingkongen Olav Tryggvasson har aldri vekket min nysgjerrighet. Som ung på 70-tallet lærte jeg at Hellig Olav var en brutal kriger som maktfolka opp igjennom historien har brukt som middel i kamp om innflytelse og herredømme. (Kirka i middelalderen, de nasjonale bevegelsene i Norge på slutten av 1800-tallet). Ikke min type, dette!

Men nå har jeg i glade jafs slukt fortellingen "Jakten på Olav den hellige" av Øystein Morten, og er fylt til randen av entusiasme:

For jeg er begeistret for "den nye" historieskrivinga: Den som ikke nøyer seg med å være pinlig akademisk korrekt og med den største forsiktighet og med alle tenkelige forbehold kanskje hvisker  frem et ørlite forskningsresultat. Som det tar så lang tid å komme frem til, at jeg har mistet tråden for lenge siden.

Den nye historieskrivinga (som kanskje ikke er så ny når det kommer til stykket) er vel forankret i kilder og referanser, joda. Men den er skrevet så det river i deg, så du kjenner den angår deg. Historikeren har brydd seg med å ta deg med, han/hun, har noe på hjertet - og smeller gjerne til med en feit og fin hypotese eller funn i samme slengen.

Jakten på Olav den hellige har alt dette. Det er lenge siden jeg har lest maken til historieformidling. Forestillingen min om Olav er kanskje ikke så forandret. Jeg har fått bekreftet 1970-tallets bilde av den brutale krigeren. Så har bildet blitt utfylt med forståelse av Olav som politiker, diplomat, strateg. Viklet inn i stormaktsspill - nokså ubehjelpelig vil det vise seg. Forfatteren selv legger også vekt på å vise ham frem som barnesoldat, leiesoldat fra han var 12 år.

Vevet inn i fortellingen om Olav, er historien om forfatterens jakt på å få bekreftet: Er relikvien som den katolske kirken i Norge påstår tilhører Olav den hellige en levning etter den virkelige Olav? Å, det er så spennende! Jakten dokumenteres som dagboksnotater, det blir virkningsfullt - fortelling fra en fjern fortid, knapp, presis, i kontrast med forskerens hverdag i strevet for å få lirket ut hemmeligheter fra kirke og universitetsmiljø.

Det er en tone i fortellingen som tar meg med: undring.

Så topper Øystein Morten fortellingen med en artikkel om boka i bladet for medlemmer av Historieklubben ved å sette skrivinga inn i en nåtidig politisk kontekst: Han sitter ved datamaskinen og skriver om Olavs tid i England på begynnelsen av 1000-tallet. Fortellingen flyter godt. Det er den 22. juli 2011.

Han skriver: "...Morgenen etter: 80 døde ungdommer. Og et kompendium på 1500-sider. fylt med en slags ideologi, skrevet av en som på nettet kalte seg for Sigurd Jorsalfare. Jeg leste og leste, lass på lass med misforstått middelalderhistorie. Og hvem var det som skulle styre Norge i fremtiden? Breivik ville grave opp liket til Olav den hellige og ta ut DNA-prøver. Den nærmeste nålevende slektningen skulle bli konge i landet. Og der satt jeg, med en bit fra skinnebenet til Olav foran meg."

Ofte er det slik at ting man vet, som liksom ligger der i en bakgrunn, flammer opp og man vet det på ny, tydeligere. Her: At historiene våre må fortelles igjen og igjen for nye generasjoner. Også de om våre tidligere lederes ugjerninger: massakrene, blodbadet, terroren, det blinde maktbegjæret.

Øysten Morten har gjort vår tid en velgjerning med fortellingen om hans jakt på Olav den hellige.