Søya ligger i skyggen av bilen, mett, de to lammene inntil. Heten har svalnet, en behagelig vind, hun lukker øynene, selv når hunden går forbi, halsende. Igår fanget hunden en trostunge, noen korte pip, så var det over, så var det nesten over, fra kroppen blodig og forvridd, kom to, tre dype pust, at en så liten og ødelagt kropp kan gi fra seg slike pust. Som oftest er bønnene til gud for puslete, kanskje foraktelige, jeg vet ikke hva han synes. Det er trass i de foldete hender. At noe skal vare. Trostungen gjemt i det høye gresset, oppdaget. Er søya ung nok til et år til, lammene selvsagt ikke. Det ugjennomtrengelige, er jeg alene om å telle år, hva vet hunden som dreper om døden, jeg hører et sukk fra det som lever rundt meg, jeg hører en hvile i dette sukket, vi vet vi vet, snart er du over grensen og til oss, som vet.

Tankespinn og uro og gammeldameangst. Alt som kan skje, som vil skje. Søvnen over alle hauger. Jeg går ut på kjøkkenet, natta er junilys. Selja utenfor vinduet, mitt kjæreste på Stylen. Nå står hun bugnende i lek med vinden. Dette er nå. Dette er kyss og omfavnelse og det hellige bryllup, vind, natt og en virvlende selje. Det absolutt gode slår en kile inn i skyggeriket mitt. Jeg kjenner mors hånd over håret - det ordner seg, Vibeke.

Møterommet stilner, forhandlerne er slitne,
lufta gammel. En flomstor elv åpner døra,
deltakerne siver ut og går i oppløsning over
et snebart jorde der traner omstendelig gir
våren sin velsignelse. Kameraene slukkes.
En vind som bare vil godt. Kroppen innleder
sin samtale med sannheten.

Jeg så den igår, da var den taus. Idag derimot! For idag reiste vintervinden hjem til Sibir, april smiler fredsommelig fra øre til øre. Da synger svarttrosten! Første kveldstur uten lommelykt også, Venus står i den rosableke himmelen og passer på. Svak lukt fra bar jord, bekken klukker, snart begynner den å buldre, snart kommer linerla og resten av gjengen. Og når alle er på plass, da roper fuglene, trærne, bekken, den varme vinden og alle vi andre: Hun kommer! Og hun vil komme, også i år, skridende over Vardåsen med små dotter av dis rundt føttene og svaler kretsende rundt pannen. Dronninga. Våren.

Traff et ektepar utafor grinda. Kunne jeg si dem hvor de var? Ja, nå er dere på Stylen. Er det en hytte der da? Det er et nedlagt småbruk. Og hvor bor du da? Jeg bor her. Nei. Eh, jo. Nei. Jo. Starten på en lengre utspørring: Hva gjør jeg om vinteren? Bor her. Men snøen!! Han som brøyter Neversjøvegen, tar en svingom opp til meg. (Varm tanke til naboen.) Feirer du jul her også? Javisst. Men du kommer fra Oslo? Jooo....Hvorfor??!! Hvorfor ikke?
Ekteparet var fra Lillehammer, hun med opphav i Oslo. Byhytte ved Vestkanttorget. De kunne ikke begripe. - Det ble ikke så lett for meg i Oslo. Som om noe er enklere her? Åja.

Etterpå lang tur på kjølen. Grantrærne rimkledde. Man kunne tenke at de frydet seg over pynten, særlig de små, de sto liksom og struttet i novembersola. En tulletanke, så klart. Pelsen til Lea glødet i samme prakt som myra. Vi stoppet opp der grågåstrekket går over veien, vet jo akkurat hvor, nå, etter alle årene. Jeg tenkte på småbylivet i Lillehammer. Og i Oslo. På det snevre og det vidstrakte. På jålete sosiale koder og på de to lavskrikene som holder til ved Neversjøen. På lyden av frosset gress under føttene.

Det sies at poeter skriver på det samme diktet gjennom hele sitt poetiske liv. Det tenkte jeg på i dag da jeg gikk på treplankene over Langmyra. I 50 år har jeg trasket i skogene der jeg har bodd. Husker første diktet, jeg var fjorten, det var høst, Nordmarka den gang. Samme plankene, samme mørknende myr, samme grå, milde skyer over meg. Som å presse seg gjennom en smal sprekk i berget og der. Gleden åpner seg, og med vidstrakte armer hilser fremtiden meg velkommen hjem.

Sitter på en odde uti Neversjøen. Høyt skydekke. Sola bryter seg gjennom, finner bredden på andre siden. En lang, glitrende strime lys- og vannpartikler i uopphørlig bevegelse. Kan døden være slik? På hjemveien tenker jeg på gledene som fins i det meningsløse.

Mot meitemarken kan man holde at den ikke har øyne. Til gjengjeld fem hjerter. Slår de i samme takt? Eller har de hver sin - er meitemarkkroppen et rytmeorkester som glir frem der under jorden, millioner av rytmeorkestre under fotballbaner, viftende kornåkre, måneklare blomsterenger, under gressflekken der junkien får fred i en sprøyte, under stemorsblomstene ved barnets grav.

Den puster gjennomhuden, et perlemorsskinnende flortynt lag over kraftige muskler, noen blodårer, alle hjertene og to kjønnsorganer. Ja, tvekjønnet er meitemarken, langsomt, ømt, filtrer kjæresten seg inn i den andre, og de befrukter hverandre samtidig.

Selvlysende, blind, sørger for luft, for vann, gudestor velgjører for myriader av skapninger i moldens mørke rike.

Snilt og hverdagslig nede i bygda. Folk gjør sitt gode arbeid. Veterinæren, som har stelt med dyra mine i ti år. Bibliotekaren, som slår av en prat om Litteraturprisen. De ansatte på Rema som står på for å gjøre butikken sin fin. Barna på vei hjem fra skolen, de har gjort sitt beste, også i dag.
Vi vet om en hyggelig turvei, som kommunearbeidere holder åpent året rundt. Et kort vinddrag hjelper noen bjerketrær med å slippe bladene. Grenene føyer seg lett. Vennlig skylag flyter bløtt over bygda.
Hjem til Stylen som ligger innsvøpt i skyene, tre frosne varmegrader. Mørkt og forlatt på kjøkkenet. Alle er sultne - hunden, katten, vedovnen, jeg. Summe rundt og gjøre varmt og godt. Katten får dobbel porsjon. Ovnen rumler fornøyd. Hunden sover. Jeg må ta oppvasken. Det blir den glad for. "Due og drone" venter i kveld.
Alltid strekke seg ut mot forsoning.

(David Parfitt, Abereiddy Wetness)

Rolig flyter himmelen over Stylen. Trostene travle med å dra, de samles i Katjatreet, nakent nå. Jeg skulle gjerne vært et gammelt bjerketre som ble kilt litt i barken av forventningsfulle småtasser med eventyret foran seg. Vite at neste år står jeg klar med greinene mine for et rede, bladverk for et skjulested, stammen med allslags lekkerbiskener for nye sultne nebb.

(Joichi Hoshi, Tre)