Stylen

Søya ligger i skyggen av bilen, mett, de to lammene inntil. Heten har svalnet, en behagelig vind, hun lukker øynene, selv når hunden går forbi, halsende. Igår fanget hunden en trostunge, noen korte pip, så var det over, så var det nesten over, fra kroppen blodig og forvridd, kom to, tre dype pust, at en så liten og ødelagt kropp kan gi fra seg slike pust. Som oftest er bønnene til gud for puslete, kanskje foraktelige, jeg vet ikke hva han synes. Det er trass i de foldete hender. At noe skal vare. Trostungen gjemt i det høye gresset, oppdaget. Er søya ung nok til et år til, lammene selvsagt ikke. Det ugjennomtrengelige, er jeg alene om å telle år, hva vet hunden som dreper om døden, jeg hører et sukk fra det som lever rundt meg, jeg hører en hvile i dette sukket, vi vet vi vet, snart er du over grensen og til oss, som vet.