Svartmeisen

Den veier 9 gram. Og kan bli 11 cm lang fra nebb til stjert. Den er et underverk. For disse 9 gram huser en energi og et sinnelag som jeg alltid kan hente inspirasjon fra.

Når det er sommer, spiser svartmeisen insekter og frø. Da ser jeg ikke noe særlig til den, meisene har lett for å bli litt borte blant alle de flotte trekkfuglene. Men når den siste stærflokken trekker over Synstylen i midten av oktober, blir det stille på tunet. Da legger jeg frem solsikkefrø, brødsmuler og fett og får straks selskap av en flokk med svartmeis. Det er så hyggelig!

I leksikon står det at svartmeisen hamstrer. Virker ikke sånn! For de er de første på fuglebrettet om morran, og når skumringen har senket seg blått, og jeg går ut for å fylle opp morgendagens rasjon, er det alltid en glad liten svartmeisoverraskelse i tussmørket.

Blir fuglebrettet tomt, møtes jeg med skarpt skjenn fra trærne når jeg omsider dukker opp. Og så suveren er denne vesle fugletassen at den starter måltidet mens jeg står rett ved og heller på solsikkefrøene. 

For den er en sosial fugl, det står det i leksikon. Kan godt dele maten med de andre småfuglene, den! Den trekker seg selvsagt litt unna og ser situasjonen an når skjæra sveiper over. Men den vet jo så godt at skjæra er altfor stor for et fuglebrett med tak. For svartmeisen er det akkurat passe.

Den vesle 9 grams svartmeisdamen legger 10 egg! 2 ganger i året! Forløpet til de små svartmeisbarna starter allerede i februar. Går jeg nedover gårdsveien,kan jeg få friske, småfrekke lokketoner etter meg fra en grantopp, bare trykk på lenken så får du også høre! (Trenger ikke å bli plystra etter på gata da for å få sving på hofta.)

Denne vinteren skar det seg med fuglematingen. Jeg måtte gi tapt for umulige mengder snø og fikk ikke holdt åpen stien til matstasjonene. Jeg vasset uti og fikk tak i et fuglebrett og en matautomat som jeg hang opp ved stabburet. Ville fuglene finne den nye fôringsplassen?

Det er ingen ideell plass for småfugler. Et stykke unna trærne, litt for nær husdøra. Så det var stille og trist på tunet, jeg ble også stille og trist. Dompappen satt i det store rognetreet og ulte spakt. Men så en dag - jeg skulle hente litt ved - ser jeg en svartmeistass lykkelig fråtsende midt i matfatet, uten konkurrenter. 

Nei, matfatet blir ikke tomt hver dag, slik som tidligere. Men noen svartmeiser ser jeg - de andre lever kanskje av hamstringen likevel? For noen dager siden skimtet jeg også en fin rødfarge på fuglebrettet, så har også en og annen dompapp funnet frem til den nye fôringsplassen.