Idag våknet noen av oss til lettskyet sommersmil. Andre til erfaringen om terror i Nice. Noen barn våknet i sjokk på sykehus, kvestet. En liten håndfull unger våkner ikke i det hele tatt.
Jeg vandrer rundt med gressklipperen i en sky av fluer. Samtidig, et annet sted. Andre steder. Jeg tenker på det sterke behovet for å skape sammenheng og orden. Så vi kan forstå. Stadig oftere slår det meg at den ikke finnes, eller i hvert fall ikke er tilgjengelig.
På facebook ser jeg at to voksne, tenksomme, kunnskapsrike menn ryker i tottene på hverandre. Den ene vil kalle terroren galskap, og ikke annet enn galskap. Den andre skriver at terroren er uttrykk for islam. Da blir den første så sint at han vil stryke den andre av vennelisten. En tredje kommentator rykker inn og harselerer over den første.
På Diktkammeret legger Claire ut dette:
Under en svart himmel
Vi hadde den høye himmelen, opplyst av verden.
Vi hadde det vidstrakte havet, fylt opp av universet.
Er alt forbi?
Vi har fremdeles de fire vindene som blåser
under solen. Regnet som ler mot blomsterskogen.
Vi har fremdeles folket som marsjerer og synger
for sitt fedreland. Det burde være nok.
Stylen er et sted og en litt umulig drøm. Dette er en blogg fra mine dager her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar