Høre Tua Forsström

Bøker langs veggene. Tilskuerflokken liten, så vi kan smile til hverandre, stolene står tett. De opptredende uten kostymer, ingen har noe å skjule. Rommet ligger i varmt lys. Noen av de store er blant oss, Knut Ødegård, Jan Erik Vold. Vi sitter tett med dem også.

For første gang utgis en bok som kun handler om lyrikeren Tua Forsström. En enkel, heftet publikasjon, utgitt på Oplandske Bokforlag, bind VI i serien "Nordisk samtidspoesi", en antologi av intervjuer og artikler, et resultat av fjorårets begivenheter da Forsström var festivalpoet på Rolf Jacobsendagene i Hamar. Redaktør er Hans Kristian Rustad.

Han og Forsström setter seg i høye, ubekvemme stoler foran publikum. Rustad leder samtalen, han ser ofte på lyrikeren, blikket blaffer til i hengivenhet. Han forteller litt om boka, og om en lang, rik, arbeidsdag i Forsströms hjem i Helsinki, en samtale de ikke glemmer. Han spør: - Skriver du nå?

Og så tar Tua Forsström til, med de håndbevegelsene som jeg kjenner igjen fra TV-opptak. Det er en klisjé at hender kan være så vakre, og bevege seg så vakkert, at de liksom får sitt eget liv. Men sånn er det nå. Forsström forteller at da barnebarnet døde av leukemi for 1 1/2 år siden, mistet hun tilgangen til språket. Eller det språket hun i alle år har tenkt på som sitt. Hun forsøker å nå det, fra ulike hold, men døden...det kan hende noe i menneskeliv som er irreparabelt. Hun må starte igjen på null. Nå er hun 70 år.

Da tenker jeg på et dikt fra samlingen "Efter att ha tillbringat en natt bland hästar":

Om hur långvarig tyngdlöshet
påverkar levande varelser

Hundarna i Era filmer påminner
om Lajka. Stod också Ni en gång
på ett berg og såg det lilla ljuset färdas
över kvällshimlen? Om hunden haft
utsikt, hade den sett det lysande blåa
klotet med oceaner och moln. På marken
avlyssnades Lajkas andetag. Satelliten
störtade in i atmosfären och Lajka föll,
faller i vinddraget genom svarta speglar,
måste inte mera vara rymdsjuk, slipper
äta när klockan ringar. Lajka reser inte
längre i en hermetiskt tillsluten kabin,
kopplad til instrument som visar hur
långvarig tyngdlöshet påverkar levande
varelser. Lajka färdas i mörkret
renhjärtat, med alle herrelösa hundar.
Lajkas minne hedrades med ett nytt
cigarettmerke i Sovjetunionen.
Den förste hunden i rymden
kom inte tillbaka, kommer
tillbaka som damm och regn

Forsström snakker litt om hvordan alder og poesi må bejae hverandre. Mennesket blir eldre, poeten blir eldre. Det må være en sammenheng. Hun leser noen dikt fra "Sånger". Så blir det ikke sagt så mye mer. Har vi spørsmål? Knut Ødegård reiser seg, bukker, kunne vi få et dikt til? Og jeg, som ikke lenger eier skam i livet, supplerer: Mange!

Slik går det til at Tua Forsström leser og leser og vi tør nesten ikke puste i engstelse for at hun skal holde opp.

Jeg vet at jeg snart skal ut av fortryllelsen. Til markedskrefter og skrik og skrål og Johaugsaken. Det spirer en beundring i meg, for de som orker å holde seg til kjernen i tilværelsen( eller lete etter den) hele tiden, hele livet, og skrive derfra. At det er svaret på spørsmålet om hva som er vitsen med poesi.

(foto fra Andrej Tarkovskijs film Speil)