Tidlig i mai hjalp jeg tre dronninghumler ut av huset; ungselja stod med gule knopper, så slik sett var det tiden. Men siden har det vært lite med humlesurr rundt huset, jeg har fryktet det verste.
Blomsterenga nedenfor huset, som ellers står i fullt flor i midten av juni, har bare såvidt begynt å få farge. For noen netter siden sneiet gradestokken 0-tallet.
Og jeg selv er rammet av sykdom og alderens besværligheter, og leker med tanken på en lettstelt leilighet lenger sør.
-----
Så sitter jeg utenfor huset idag, i ly av vinden, det er sol. Jeg hviler etter å ha ryddet 3 kvadratcentimetre til fra der det en gang skal bli park. Men stolen jeg har kjøpt meg for den vonde ryggen er god! Og en skammel følger med!
Jeg holder øye med to svaler jeg har sett de siste ukene. Jeg har trodd de var svaleunger, fra første kull - ånei, har jeg tenkt, svalemor og svalefor har ikke klart å fø opp flere enn to på grunn av den dårlige insekttilgangen. Svalene sveiper over engene, nærmer seg huset, tar en ny runde når de ser meg. Men! Så sveiper den ene inn under takskjegget, og jeg forstår at huset igjen er velsignet med en svalefamilie, etter mange års ensomhet.
Jeg blir sittende dørgende stille...og først den ene, så den andre svalen gjentar mønsteret: sveip over engene, inn under takskjegget med mat i nebbet. Og når jeg sitter slik, helt stille, ser jeg en bjørkefink suse fra ungselja og over den skrale blomsterenga: den blir stående stille i lufta med vibrerende vinger, gjør et lite dykk ned og fyker opp igjen i treet. For det er forglemmegei der, og det er løvetann, og en og annen engstorknebb har såvidt våget å folde ut kronbladene. Og der det er blomster, er det mat!
Jeg tar meg i å kikke meg rundt etter flere insekter, får nesten lyst til å fange noen selv. Så hører jeg et svakt surr nede fra enga. Det er ikke fluesurr.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar