Stylen

Idag har jeg tenkt mye på de gode, gammeldagse høyreliberale. Folk med klippefast tro på det private næringslivet, og som med samme styrke mente at arbeidere skulle behandles godt. At kvinner skulle ha samme rett til utdanning som menn, at folk kunne få leve ut den seksuelle legning de måtte ha, innenfor diskresjonens grenser. At dannelse var et udiskutabelt gode. At samfunnet burde ha et "vesen" som tok seg av de nødstilte.

Jeg tenker på hvor forsvarsløse de var i mellomkrigstiden overfor den voksende nasjonalsosialismen. Jaja, tenkte kanskje en del av dem, vi trenger et bolverk mot bolsjevismen, "la dem æde hverandre" sa min hedersmann av en morfar om Stalin og Hitler, svoren Høyremann, som han var.

Min mor stemte Høyre som sin elskede far. Og meldte seg som svært godt voksen ut av statskirken i raseri mot kirkens behandling av homofile.

I min ungdomstid var slike folk representert ved Jo Benkow og Lars Roar Langslet, stemmer jeg nå tenker på med en viss nostalgi. Og Wenche Lowzow, den antisosialistiske lærerinnen som med sitt eget liv boret vei gjennom fjellet for retten til å elske hvem man vil.

Jeg lurer på hvor de er nå, for jeg tror de finnes. Jeg lurer på hva de innerst inne tenker om alliansen med et Fremskrittsparti som hver time,hver dag, går til frontalangrep mot deres verdige liberalisme. Jeg synes det er trist at de er tause. Og hjelpeløse.

Å, dette er løse tanker. Men så har også skydekket ligget ubesluttsomt over Stylen idag.