I går var Miakatt og jeg hos dyrlegen, for hennes matlyst har nådd det patologiske. Kanskje sukkersyke, kanskje høyt stoffskifte, prognosene er ikke lystelige. Svar på alle prøver får vi i slutten av neste uke - i mellomtiden fyller jeg matskåla til randen når hun ber om det. Og sitter i go'stolen og koser og klapper så lenge hun orker. Grine gjør jeg for meg selv, ute i et utmattet desembermørke.
Og priser kjærligheten, lavmælt. For ingen skal komme til meg å fnyse at det bare er en katt. Ingen skal bare seg til meg om kjærligheten i det hele tatt, om det så er til katta, til seljetreet sør i hagan, til det stakkars lyset som gjør sitt beste denne korte dagen eller til et dikt av Casper André Lugg jeg nettopp leste.
Om noen dager faller kuldegradene ned til både 10 og 12. Dagene blir en kamp for å holde vannet rennende og bilen kjørbar. Mia, Lea, jeg og meisene skal holdes rene, varme, mette. Kanskje ikke den dårligste strid, når alt kommer til alt.
Lea og jeg har satt opp adventsstjerna nå. Den kjøpte jeg da datteren min var to år, på Furuset senter i Oslo. Siden har den fulgt meg - det blir vel 33 år nå. Finnes ikke maken, slik det ikke finnes maken til mitt liv. Og ditt. Vi får prøve å la det skinne på den måten vi kan.
Adventstiden skal nå ha en ting: julemusikken, den klarer ingen seg uten, og tenke seg til det. Hørte nettopp på radioen "Ach mein herzliebes Jesulein" fra Juleoratoriet. De tonene der, som trompetene spiller, de kan jeg av og til våkne med når natta har vært god. Kanskje får jeg dem i hodet neste gang Miakatt og jeg skal til veterinæren.
Hadde Bach katt?
Her er diktet til Casper André Lugg
seljas tusen små berøringspunkter
mot alt som himmel senker seg
og kommer nær
tilgivelse er ikke en handling
lukten av sevje
mot alt som himmel senker seg
og kommer nær
tilgivelse er ikke en handling
lukten av sevje
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar