Stylen i desember. Here comes the sun.

Før, som man sier. Var desember den farligste av alle måneder, julaften den farligste av alle dager. Man måtte ikke gå ut. Man måtte slutte seg sammen, ikke slippe til fremmede, holde seg tett inn til ilden, ofre det mest dyrebare for at de høye maktene fortsatt holdt sin hånd over alle små.

Farlig er farlig. Farlig fikk navn: tussenavn, åndenavn, trolldomsnavn, gudenavn.

Jeg våkner i desembernatten. Hvilke navn skal jeg bruke? Mørket velter seg i tunge drønn over meg, snoen raser, månen hyler. Hva heter dette?

Jeg leter i tankene etter lys. Tenker på meiseflokken, den kjappe, presise dansen rundt matfatet, når Stylen bades i desembersol. -Julekort! Folk slår ut med armene. Så drar de, og langsomt svinner lyset, og alt blir blått. Og blåtimen kommer med frostrøyk og stillhet, og det er ingen skiløpere opp mot Neversjøen.

Hvor blir lyset av?

Jeg ligger i desembernatten, og tenker at svartmeisene, de er så flinke, de har nok ordnet seg med lune reder under snetunge dronninggraner. Og dompappene, de holder jo sammen i flokker, de klarer seg nok. Jeg ser dem i morra!

Bare lyset kommer tilbake.

Det er ingen mening i dette, det er som det er. Men i denne tiden vokter jeg  meg for onde tanker og ord, jeg kjøper gaver til mennesker jeg sjelden ser, ønsker fremmede godt, skynder meg hjem til varme, stearinlys, musikk, søtmat.

Stylen i desember, ikke lett å lage hverdag av.

Å..., og så, den store saligheten, når sola snur og verden er på sporet igjen. Takknemlig og opprømt følger jeg solas gang fra åsen i øst, den seiler seierssikkert over Baklia og slukner ikke lenger over Varden ti over to, men holder seg høyt, høyt!

Jeg fant et opptak på youtube, englene synger med noen aldrende herrer, den store hymnen: Here comes the sun.