Asfaltgnager. Utmarksromantiker. Økofascist.

Jeg trenger ikke å gå langt i nabolaget før jeg møter karakteristikkene. Det er særlig når det gjelder den såkalte rovdyr"debatten", at noen - ellers så sindige - sambygdinger ikke kan styre munnbruken.  Jeg tenker nærmere over dem:

Asfaltgnager

Egentlig et fornøyelig uttrykk. Men ikke fornøyelig ment. Er det tenkt å ramme flertallet av landets befolkning som til hverdags bor i byer? Eller bare de som stortrives i asfaltjungelen, og ikke kan drømme om å bevege seg ut i utmarken?

En foraktelig art i så fall, de vet ikke hvor maten kommer fra en gang. Og vet man ikke det, hjelper det ikke at man har kunnskaper innen IT, økonomi, politikk, kultur, forskning, utdanning - hva som helst.

En trøst kan være at asfaltgnagere ikke bryr seg nevneverdig om rovdyr, sauedrap eller kulturlandskap. Eller er det en trussel?



Utmarksromantiker

For ikke mange år siden, brukte vi betegnelsen villmark om områder utenfor by og gard. Og det forelå en aksept for (gjordet det ikke?) at i villmarken levde ville dyr. De vi kunne jakte og ete, og våre medjegere - rovdyra. I dette landet har villmarksromantikken blitt glimrende formidlet av, nei ikke asfaltgnagere, men forfattere som kom derfra - Børli, Skjæraasen... 

Nylig har villmark blitt til utmark, en betegnelse som gir de som vil bruke den til beite, en egen hevd. Er du sauebonde eller jeger, kan du ferdes ute med nyttekvittering i lomma. Er du ikke - og kommer du att på til fra asfalten for å kose deg i skog og fjell - er du av lavere rang, en romantiker med besøksrett gjerne, men ikke talerett. 

Økofascist

Huff, den er lei. Men kanskje den mest presise betegnelsen. Økofascister lar prinsippet om vern og bærekraft veie tyngst i alle samfunnsspørsmål, særlig når det gjelder arealplanlegging og -bruk. De som ikke oppfatter seg som økofascister gjør ikke det? Så hva er deres førende prinsipp? Profitt?

--------------------------------------------

Ingen liker nedsettende karakteristikker. Mange frykter dem slik at de ikke tør si hva de mener. I den bygda jeg bodde i før, fantes det ikke-rovdyrmotstandere (med generasjoner bak seg i bygda), som ikke turte å si hva de mente om ulvehatet, i frykt for å bli lynsja på butikken.

Jeg kan også bli redd, såret og sint. Men gjennom et langt liv i nærheten av utmarka, villmarka, har jeg høstet så mange gleder, kjent den gode ydmykheten, støpt en plattform for det som er verdt noe for meg. Det får bli min måte å gi litt tilbake på det, å hevde høylydt at livet i villmarka har livets rett.