Den åttende vinteren

Den åttende vinteren falt tung og våt i løpet av et døgn.

Jeg våkner fem om morgenen og åpner døra. Snøen ligger i halvmeters dyner over tunet, over veien, over bilen. 

Jeg styrker meg med en kopp kaffe i senga. Så forsvinner strømmen.

Det er ikke nødvendigvis slitsomt å bo på Stylen. Men å pendle hver dag til Lillehammer om vinteren...rekke buss, oppføre seg som folk i 8 timer, hjem til Gud vet hva. 

Jeg finner lommelykta, tør ikke tenne stearinlys. Tenk om jeg drar fra dem? Får på meg tøy og pusser meg litt. Vil bilen i det hele tatt starte en slik morgen? Det vil den. Og så - mens jeg baler med å koste over taket på den høye bilen, kommer strømmen tilbake. Det lille lyset på Synstylen blunker blidt. 

Av gårde, på med firehjulstrekket. Brøyte seg vei i 2. gir gjennom snømassene ned til Tyrom. Flinke bilen!

Når arbeisdagen nærmer seg slutten, kommer sutringen tilbake. Jeg flørter med tanken om leilighet i Lillehammer, vanligvis en umulig tanke. Betrakter snødybden på bussturen hjem - hvordan ser det ut der oppe i Follebu? For en ting er å trille i dyp snø ned til Tyrom og siviliserte veier, en ganske annen er å karre seg opp fra Tyrom. Blir jeg nødt til å gå? Det er bare 2 km. Men de er så bratte, og jeg er så trett. 

Petter, som har snømåkinga til Stylen og Neversjøen, har sagt at han ikke får brukt fresen når snøen er våt. Og det er den nå. Kanskje har den sunket sammen? Kanskje har noen kjørt opp med en traktor?

Frem til Tyrom: En vidunderlig pen liten vei er måkt opp i Neversjøvegen. Petter har vært der! Petter har tatt skjæret og ryddet, og også gårdsveien, og jammen har han måkt den lille veien bort til Synstylen OG en vei bort til Fugleplassen som jeg spurte om tidligere i vinter. Så det skal bli lett å holde fuglematerne fulle gjennom hele den lange vinteren. 

Stylen hviler med måkte veier og brøytekanter i halvmørket. Stearinlysene i lyktene ved Stabburet brenner fortsatt. Nede i dalen lyser det fra stille grender. 

Jeg har ikke kamera til å ta bilde av snøen og de små veiene og de blinkende lysene i skumringen. Aller helst skulle jeg hatt et bilde av Petter, men det har jeg ikke. Det kan være fint å bare se det for seg også-