Så ser jeg et voksent par tusle oppetter gårdsveien. Han går og bærer på noe på et stativ - et kamera. Jeg får vel gå ut å hilse? Når de ser meg, stanser de, vi gir hverandre hånden, forteller hva vi heter. De sier: -Det er vel litt frekt bare å komme slik. Men vi har hørt det skal være så mye fugl her?
Vil noen komme å se på fuglene på Stylen? Som jeg er så glad i og glad for? En kald litt ensom kveld i mai? Nok en hverdagsvelsignelse.
Så viser det seg at de har ekspertkunnskap på fugler, som jeg øser av der vi står og hutrer litt på tunet. Samtidig tar han bilder av småfugllivet ved matstasjonen. -Se der har du en stilits. Han viser meg bildet, jeg blir stille.
Dette bildet er hentet fra en koselig artikkel på forskning.no. Forfatteren har samme milde undring som meg: "Når man ser en stilits for første gang, lurer man på om det er en rømt burfugl man har med å gjøre. Den passer liksom ikke inn i den norske fuglefaunaen med sine spektakulære farger. Men her holder den til."
Her holder den til.
Vi snakker om å bo på Stylen. -Det er vel rett og slett et paradis, sier de stille. -Hrmh, jo, men et krevende paradis, svarer jeg. Så er vi voksne mennesker og vet at livet er krevende, uansett.
Jeg peker mot Stylenskogen: -Der er det også sikkert mange fugler man kan ta bilde av. Når bare snøen smelter!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar