Stylen

Vi kan også si det slik, vi klarte 13. november. Enda en tåketur gikk vi, buskehalen din fornøyd i det høye døde gresset, jeg tenker ofte på gud, når jeg ser den halen. To bjerketrær skar vi ned da vi kom hjem, jeg blir litt trist når den fine skapningen deiser i bakken, men vi kan spare mange penger med egen ved, strømregningen har vokst med fire hundre kroner fra september til oktober, og selv om du var sliten etter turen, satt du lojalt ved siden av, med pinnen din. Middagshvilen på sofaen, den grå trettheten jeg er redd for å slippe til, tenk om den eter opp hverdagen min, alt jeg må, jaja, det er ikke så mye, men det som må til for nok en vinter på Stylen. Hvilen bragte tanken til Kandinski, som jeg nesten ikke vet noe om, men han flyttet fra Russland til Tyskland og tilbake til Russland som ble til Sovjet, men der likte de ikke kunsten hans lenger, så han returnerte til Tyskland inntil Hitler forbød ham, da ble det Frankrike og der fikk han leve i fred. Jeg tenker på ham og de andre som ikke ga seg, som ikke gir seg, som sprenger på og sprenger grenser, og vil jeg noen gang kunne det, med ordene mine, håhå, og nei. Men jeg lever nå her og Brahms fins, og dessuten Monteverdi som løftet meg opp i kvelden og frem til oppvasken. Og du var der, hund, med din stille bekymring når du forsto at det ikke gikk så greit med tankene til Matmor, og din viftende, snurrende lykke når Matmor sa det går bra, det kommer til å gå bra.