Novemberrapsodi

Grå og smal rekker hun meg hånden. Vi går over gylne myrer, følger bekken som brumler mørkebrun under isen, frem til tjernet som blygt har trukket en hinne av sne over dybdene sine. Bare ravner nå, mot himmelen. Jeg tasser ved siden av henne, rund og rød og blå og en jentunge i forhold. Bak oss toner Brahms' requiem ut, det er Griegtid - de spinkle lyriske stykkene. En kravløs vennlighet brer seg rundt oss, vi trekker det gode sukket. Hvile nå. Det bleke elefantblikket smiler ørlite over tretoppene, så er det kveld.