Inspirasjon er ikke vanskelig å finne: Det er lørdag og gråvær og plenen må klippes. Og jeg som har lånt med meg hjem både Opstad og Bly og Holm! Og jeg som heller ville leire meg i sofaen med fyr i ovnen og lyrikk i fingertuppene!
Metaforikken i denne dagens dikterhue var kanskje ikke så konsistent. Noe med en gråsteinshaug i en slags vippeposisjon. Hvis ikke, så. Hvis, så. Jeg fikk det ikke helt til.
Urealiserte poesiplaner kan gjøre nytte for seg. Mens jeg drar opp gressklippermotoren, kikker jeg på en mulig strofe 3: Hvis, så. Hvis jeg klipper plenen, så blir det jo fint. Det kommer til å lukte godt. Jeg blir glad når jeg kommer hjem fra jobben, ikke skamfull hvis noen skulle komme på besøk. Jeg får flere timers gange (jeg er en langsom gressklipper og har en stor plen), valpen får den aller beste mosjon (hun løper etter og fanger gressdråpene som fyker ut på siden). Og gråværet? Jeg slipper å sutre over å bruke godvær til plikter.
Og jeg som roser meg av min sans for historie! I denne plenen ligger store deler av mine ni år på Stylen. Den første tiden med hest. De fæle granene Silje og Jan Morten skar ned. Den kondemnerte låven jeg fikk revet til slutt. Den våren jeg gikk med nyinnkjøpt maskinljå (takk Jens!) og meia ned bringebærskudd og brennesler. Kronen på verket: Et huskestativ jeg og noen som er mindre enn meg kan løpe barbent til.
For ikke å snakke om tiden før min tid. Da plenen var beite for to kuer og en hest og kanskje noen sauer og dessuten potetåker.
Denne plenen er hellig grunn!
Dette kalles nok å tenke positivt. Jeg pleier ikke det. Jeg tror heller det var brødskivene med leverpostei som jeg gaflet i meg før jeg skred til verket. Kanskje de bidro med proteiner så hjernen kunne finne nye veier.
Eller kanskje var det poesien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar