Ikke sjelden får poesien det fint til

Poesien bretter opp ermene og tar fatt på den største oppgaven. Å si noe om det som betyr noe. I virkeligheten. Det som virkelig betyr noe.

Ikke sjelden får poesien det fint til! Helge Torvund la ut dette diktet på facebook:

Orda dina
er tileigna
jorda sitt øyra

Steinane
fuktar alt leppane
for å svare deg

---------------------

For en tid tilbake leste jeg en artikkel om økopsykologi. Hovedpåstanden der var at et menneske ikke får vært menneske hvis ikke det står i en relasjon til natur. Det er, skrev artikkelforfatterne, et eksistensielt vilkår ved det å være menneske. Den artikkelen gjorde inntrykk på meg fordi den begrunnet og legitimerte tilknytningen min til Stylen. 

Så leser jeg Torvunds dikt. Tårene kommer, i lettelse og takknemlighet. Klart jeg hører steinene! Men å gå rundt og snakke om slikt, det får jeg ikke til. Og i det ligger en del ensomhet. Men Torvund får det fint til. 

Når poesien får det fint til, blir det gjenkjennelse og erkjennelse. Og mindre ensomhet. Det behøves for eksempel ikke en artikkel om økopsykologi da. Selv om det er greit det og.