Rop fra mor om kvelden: -Nå er det aftens! Ned fra huskene, over gressplenene, inn til smørbrød med ost og god stemning i et blått rom.
Et av tusen minner fra barndomssomrene på Hime - landstedet til morfar som vi bodde på hver sommer. Så mangt å fortelle derfra!
Kom det vindpust fra hukommelsen da jeg i fjor bestemte meg for at Stylen skulle få sitt huskestativ? Eller var det mest et mormoderlig ønske om at barnebarnet skulle more seg? Jeg tenkte ikke særlig over det, jeg tenke meg i det hele tatt ikke særlig om. Dessverre taper jeg ikke sjelden forstanden når slike impulser bemektiger seg sinnet, og jeg handler raskt og uten omsvøp.
Jeg spurte riktignok datter og hennes samboer om de sånn generelt ville hjelpe meg litt praktisk? Det ville de.
Realiseringen ble en et års lang og kronglete historie, og jeg har innimellom vært forbitret på min egen impuls. (Jeg er 60 år, jeg må slutte med det der..) Men i går - på den siste og fineste sommerdagen på Stylen - sto det oppreist i all sin prektighet. For det er et solid huskestativ, ikke noe fjas i plast og stål.
Det er vidunderlig. Jeg skal sitte der hver sommer og gynge frem og tilbake alle de tidlige sommergledene og ikke angre på noen ting. Og alle barn i Gausdal er velkomne til å huske frem et sommerminne.
Tusen takk, Silje og Jan Morten!
Men først og fremst takk til Eirik som ga meg sensommerens velsignelse: Gledeshylene da han prøvde Mormorhuska for første gang:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar