Ved bålet med en gammel venn

Idag satt vi ved et bål, min eldste venn og jeg. Som så ofte før, snakket vi om Planet Imperfect. Vi er gamle nå, vår harme gjelder de som kommer etter oss.

Rundt oss lekte barna i snøen.

Min venn var mest bekymret for klimaet.Jeg for det biologiske mangfoldet. Vi sa: Kineserne vil selvsagt ta kontrollen i en fase. Etter det vet vi ikke. Noen arter dør, selvsagt. Noen kulturer også.

Da kjente jeg det kalde draget: Hvordan får vi det i alle disse tapene?  Barnas angst, de voksnes utilstrekkelighet. Hvor mye pine kan en menneskelighet tåle?

Et av barna suste ned bakken på akebrettet. Han satt på fanget til storesøster, hun  passet på. En datter så til at moren var varm på føttene. En pappa sørget for å holde bålet i live.

Passe på. Se til. Sørge for.

Det vi kan gjøre nå.