Mate småfugler

Når trekkfuglene har dratt, og sauer og kveg er hentet av slaktebilen, og turgåerne har trukket inn i treningsstudioene - da kan det bli stille på Stylen. Men det finnes trøst: De knøttsmå, fjærkledde meisene og dompappene!

Hver høst - når frosten har skremt hver flue og andre insekter inn i det hyggelige hustømmeret - er tiden kommet for å hente liv og røre ved matstasjonen. Og jeg tar bilde på bilde, hver høst og vinter, jeg har ikke tall på alle gangene jeg har stått i dyp snø, og håpet på å få med meg en liten svartmeis i bildet i det minste.

Men selv om det er en sky av fugler ved matstasjonen - borte blir de når det knipser i kameraet!

Dompappene er alltid i flokk, i hvert fall hannene. Og lettskremte er de, jeg kan knapt gå ut av huset før de flaprer opp i tretoppene. Kjøttmeisen er stille; den er nå ikke så begeistret for solsikkefrø, men nipper jevnlig på meisebollene. En sjelden, andektig stund, kan det dukke opp en blåmeis.

Favoritten og helten er svartmeisen: Den er de minste av meisene, og den tøffeste. Den siste som drar fra fuglebrettet før mørket kommer, og den kan sitte noen få centimeter fra meg og vente mens jeg legger på fuglemat. (Bare jeg ikke har med kameraet). En svartmeis kan holde humøret oppe gjennom en vinter!

Slik kan en svartmeis se ut. (Det er altså ikke jeg som er fotografen...) Det kuleste er den lille hårtuppen på hodet. Minner den ikke om hårsveisen til noen gutter - når de skal pynte seg?