Szymborska - Svalediktet

Sent i livet mitt, og etter hennes død, har jeg oppdaget nobelprisvinner i litteratur Wislawa Szymborska. Kan det være noe ved henne som særlig tiltaler damer med mye liv bak seg? Det usentimentale, lakoniske, ydmyke. Måten å forstå dyr og natur på. Som størrelser verdt mer respekt enn menneskemas. Og altså dette menneskelivet som man tillater seg å leve likevel.

Her er et dikt fra tidligere i hennes liv, det heter Ihukommelse på norsk, men jeg kaller det nå for Svalediktet:

De elsket i hasselkjerret
under soler av dugg,
tørre blader og jord
satte seg i hår og lugg.

Svalehjerte,
forbarm deg over dem.

Knelende ved vannet
kjemmet de bladene ut,
og fiskene strømmet til,
i stjernestimer.

Svalehjerte,
forbarm deg over dem.

Trærnes avbilder sitret
på bølgenes krusning.
Svale, gjør at de aldri
må glemme.

Svale, du skyenes torn,
luftens anker,
forbedrede Ikaros,
himmelsendte snibel,

svale, du skjønnskriver,
minuttløse viser,
tidlige fuglegotikk,
skjelende himmelblikk,

svale, du spisse stillhet,
muntre vemod,
elskendes aureol,
forbarm deg over dem.

Gjendiktet fra polsk til norsk av Ole Michael Selberg

Men hva mener hun med "elskendes aureol"? Her er hva Store Norske Leksikon skriver om aureol:
farget ring rundt Solen eller Månen. Vanligvis brun, men kan også ha regnbuefarger med rød farge ytterst. Dannes når lyset passerer gjennom tynne skylag og avbøyes av dråpene i skyene. Aureol kan også sees rundt lykter i tåke. Ringens radius avhenger av dråpestørrelsen. Små dråper gir stor radius.