De syv små villsauene

I høst ble Stylen beæret med besøk av en liten flokk sauer. De var syv, såkalte villsauer, noen hadde horn, alle hadde så mye ull at de så ut som de kunne tåle en real Stylenvinter. Og så små, fine hoder, i det hele tatt mindre enn vanlige hvitsauer.

De er Jan Mortens stoltheter. Og de hadde gått sammen med vanlige hvitsau hele sommeren. Nå var de pysete hvitsauene skyflet inn i et sauefjøs, men været var fortsatt altfor mildt til at de edle syv kunne stå inne. Og på Stylen var det fortsatt grønt gress.

Omsorgsfullt gjerdet vi inn en del av Stylendalen med strømgjerde. Tanken var at de kunne rydde opp i alt det fruktbare krattet der. Det vi ikke tenkte på at gjerdet på en side grenset opp til jordet der hestene gikk og beitet i sommer. Sauene var innenfor gjerdet i 5 minutter. Da - med spenstig eleganse- seilte den ene etter den andre over gjerdet og gikk raskt i gang med å rydde opp i restene av gresset på hestebeite. Og fra da av vandret de rundt på hele Stylen og ordnet opp. Også i syrinen, bærbuskene og noen heggebusker jeg hadde store håp for.

De første dagene holdt de tett sammen så de så ut som en vandre ullbylt. For de er meget flinke dyr, og vet at som flokk kan de forsvare seg mot det meste. Når de hvilte, gikk de gjerne ut på enga mot vest - der vokser stråene så høyt at det var lett å holde seg skjult. Når det ble mørkt, trakk de mot huset og dunket vennskapelig i veggene.

De fikk kraftfôr når jeg kom hjem fra jobben om ettermiddagen. Det tok dem to dager å forbinde lyden av bilmotoren med hyggelig servering. Men reserverte var de. Riktignok kom de lykkelig løpende mot meg når jeg kom ut av bilen, sprang og hoppet rundt meg når jeg hentet bøtta med fôret i. Men tett opp til meg ville de ikke. Når fôret først var spredt ut, så de oppfordrende på meg inntil jeg var minst en meter unna dem. Først da spiste de. Kraftfôret ble oppbevart på Synstylen, og selvsagt grep jeg dem i å komme helt inn i huset for en smule selvforsyning.

I løpet av noen uker var hvert eneste grønne gresstrå forsvunnet fra 80 måls Stylen. Sauene tok da grep og fant bedre beiteområder: En dag jeg kom hjem sto grinda halvåpen - ikke så mye, men med nok glipe til at en sauekropp kunne prese seg igjennom. Og kroken på grinda var revet av. Hva kan man ikke få til når man er en flink flokk? Vi lette i timesvis uten å finne dem, litt nervøse for at de hadde trukket videre opp mot kjølen.

Men etter noen dager ringer en nabo noen kilometer lenger ned i dalen - da gikk de og koste seg på restene av hans beite. Det frie sauelivet var over for denne gangen, inn på Jan Mortens fjøs bar det, og det var kanskje det beste for dagen etter snødde det.

Og vinterlivet inne i fjøset viser seg å by på hyggelige adspredelser. For i Jan Mortens fjøs går sauene fritt omkring, Og en dag kom han kjørende med en bukk han hadde lånt på Tretten. Så nå går de syv små villsauene sammen med en litt større en, varmt og hyggelig har de det - og til våren blir de kanskje syv til?


Jeg rakk aldri å ta bilde av de fine sauene. Men her er et brukbart portrett av villsau - rappa fra Dagbladet.