Den femte vinteren

"Hvordan er det her om vinteren?" En og annen kommer opp til Stylen mens det ennå er grønt og strålende. For et sted! Og så dette lavmælte spørsmålet etterpå.

"Vakkert", svarer jeg. Måneskinn, brøytekanter, mye sol. For Stylen ligger over frosttåkegrensen.

Så snakker jeg ikke så mye om hvordan det er på Stylen i dagene når vinteren kommer. Når den ruller frem. Alltid om natten.

I år kom vinteren natt til 3.oktober. Ikke med sne. Men med vind og alvor. Som andre vintre ligger jeg i sengen og lytter. Følger med når vindkastene tar tak i huset. Føler meg liten og utsatt. Jeg engster meg for Maja som er ute i alt alvoret.

Så står jeg opp, går ned i 1. etg. Mia er gudskjelov inne, hun ligger i sin egen krok som jeg har gjort i stand på kammerset. Jeg drikker vann, gløtter på døra, roper så vidt.

Går opp og legger meg igjen. Lytter. Det er ikke alltid godt å skjelne et Majamjau fra lydene vinden lager med huset, med skoddene. Men det er mulig for et engstelig øre!

For så hører jeg henne. Jeg farer ned trappa! Hun farer inn døren, inn til matskål og vedovn og lillesøster.

Da sovner jeg.

Den femte vinteren kom sneen søndag 9. oktober. I føyk og kast. Jeg går i varmedress og tar inn de siste hagemøblene, fyller matskålene til fuglene, bærer ved, finner frem snemåkeren og bilspade. Måker bort til stabburet. Så Maja og Mia får en liten sti når de er ute. Bekymrer meg for om jeg kommer ut med bilen om morgenen.

Så skumrer det, og også i år blir mørket blått og vennlig. Nok et år takker jeg for at jeg får oppleve o dette. Om et halvt år er det vår igjen. Med samme skumringsskinn mellom granene i vest.

"Hvordan er det her om våren?" Det er intet sted som kan måle seg med Stylen om våren.