Det er lørdag, og Silje og Jan Morten kommer for å skjære ned neste års ved. Vi skal rydde "der hvor det en gang skal bli park", grantrærne er borte, nå skal en del av bjerkene også ned for å gi plass og lys til resten.
Jeg kommer fra butikken: Ved grinda blir jeg møtt av Zhi-Wa og Raya, verdens fineste og mest iherdige velkomstkomité. På tunet står mine nærmeste og smiler. Eirik har kommet over sin første sjenansefase, kan da godt lyse opp mormors sinn med Eiriksmilet sitt!
Det er varmt og fint, vi kan sitte ute og drikke kaffe, Eirik ligger på et teppe mellom oss, hundene raser rundt.
Når Silje og Jan Morten jobber, passer jeg Eirik. Han ligger på magen på teppet. Og så skjer vidunderet: Han snur seg halvveis rundt, strekker den runde marsipanarmen sin opp mot himmelen, ser opp, øynene glir over himmelen og tretoppene. Og så ler han - lenge og lykkelig.
Aldri glemmer jeg dette og denne dagen. Den slår en lyskile ned i sinnet. Og tenner gleden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar