På Stylen er det to hus; et passe stort jeg bor i og et lite jeg gjerne skulle ha bodd i. Jeg lar døra til det lille huset stå på gløtt om sommeren, det er fint tilholdssted for katten når hun vil trekke seg tilbake for natten. Bøkene mine er også i det lille huset.
I går stakk jeg innom for å hente noe å lese. Hunden var med. Mens jeg lette i bokhyllene, merket jeg at den lekte opphisset med noe på gulvet. Det var en humle. En forvillet humle.
Jeg forsøkte forskjellige redningsmåter: Lokke den over i et glass, opp på et papir, den var så trett, stakkar, og tumlet over på ryggen. Til slutt grep jeg om den med en klut, redd for å skade vinger eller ben, det var siste utvei.
Utenfor: Kravle, krype, velte på rygg, komme seg på bena, lete, snuse. Klatre opp på et gresstrå. Jeg tenkte: Gresstrået er altfor tynt, altfor lite for en humlekropp. Det kommer til å gi etter for vekten, legge seg ned, bli umulig. Å, nei. Gresstrået viftet litt og holdt seg oppreist. Holdt dem oppreist.
Den som har sett en sulten humle omfavne et gresstrå vet hva begjær er. Og ømhet. Jeg forlot den der, på strået. Sovnet den?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar