Trosteforlatt

Sløret, stille septemberdag. Dalen dupper i rosa dis og sommerlig varme. Men på Vestenga råder hektisk oppbruddsstemning: Det er reisedag for trostene.

Svalene er et mirakel. At de drar, er en selvfølge. Det er vanskeligere med trostene. De er det lyse halvårets hverdagsvelsignelse: ingen spektakulær fjærdrakt, ingen henførende jubelsang. Men liv! liv! i de mørke grantræne rundt jordene.

I mai står jeg på Vestenga om kvelden, det damper fra brånende snø, rundt meg beiter over 100 trost. Det første kullet i juni, grå forskremte småtasser i klossete hopp bortetter. Men se nå: Ungene fyker rundt de store som sindig samler seg i Gammelrogna.

Svalene skal helt til Afrika, trostene bare til England. Det er godt å vite.

Vestenga i september. Trosteforlatt