På tur med et Tranströmersitat

Fjelltur med hund i prospektkortvær. Lyset mellom lyng og strå skifter til gult og rødt. I sekken matboks med leverpostei og geitost. Det kan bli en prektig tur opp til Kriksfjellet.

Et lite tråkk smetter til venstre fra den fine, T-merkede stien. Hvorfor følger jeg den i stedet? Er jeg en sau, kanskje, som må beite der resten av gjengen har gått?

Jeg vet jo hvorfor. Den vante stien er tekkelig, men kjedelig. Jeg vet også hvordan dette ender: tråkket blir smalere og mer utydelig og ender til slutt opp i et kjerr. 50 år med turgåing har lært meg det.

Men underveis! Går tråkket bredt og fornøyd til en bekk av den glade, gammeldagse sorten. Sauene har på forstandig vis lagt stien til det fornuftigste vadestedet. Hunden elsker bekker med skum på, og jeg blir overordentlig tilfreds når jeg kommer meg tørrskodd over. Rundt ligger fortsatt det gule tørre gresset nede i små, innbydende flekker.

Tid for mat og en horisontal kikk på sola. Hunden får gå løs.

 Vi rusler oppover åssiden  til stien ganske riktig slutter å være sti. Den viser oss til en stor, sirkelrund plass omkranset av einerkjerr. Jeg har ingen tro på at sauene har holdt en slags rådslagning eller forsamling her. Men det er lett å se for seg at de har søkt hit når kveldsbeitet er unnagjort. Einerkjerret er høyt og beskyttende, en søye kan trygt legge seg ned med lammene og la seg skinne på av stjernene.

På hjemtur mister jeg raskt sporet av tråkket. Jeg vaser rundt i hardnakket høy lyng og seljekratt. Like greit å slippe hunden - jeg ser henne noen få meter foran meg, hun hopper elegant over de største vanskelighetene. Mismotet siger på. -Sånn er det, tenker jeg. Jeg vaser rundt i min utilstrekkelighet, finner på det ene prosjekt etter det annet, når skal jeg slutte å håpe at de vil gjøre tilværelsen enklere, morsommere, lykkeligere!

Men jeg har jo et ansvar for å bringe oss helskinnet hjem. Utad bevarer jeg en rolig og trygg holdning når hunden så smått begynner å lure på om vi ikke snart skal finne en ordentlig vei. -Nå er vi snart fremme, sier jeg, og lurer på om en søye noen ganger gidder å si det samme til lammene sine.

I det øyeblikket ser jeg i et glimt hvordan jeg biter meg selv i beina. Og på samme tid, eller kanskje litt etterpå, husker jeg et sitat fra et Tranströmer-dikt. Diktet heter Sången, det er langt, skrevet i terziner, og jeg skjønner ikke noe av det. Men jeg har skrevet opp noen ord derfra:

"den som uten redsel forhekset står i bildet av sin lykke". *

Det er et forferdende bilde. Er det virkelig dette jeg sutrer etter i mitt mismot?

- Matmor er en ordentlig tullemor, sier jeg glad til hunden. Så trasker vi videre.

Henry Moore

(Altså navnet på tegneren, ikke sauen.)

* oversatt av Jan Erik Vold