Det har også å gjøre med min stigende motvilje mot å ha betalingsmenn (håndverkere og sånne) på Stylen. De peker! De kommenterer! Noen av dem snerrer: Ja, her har du litt av en idyll - men hvordan er det her om vinteren! Stille og rolig her, ja - men litt av hvert å gjøre! Kaldflir.
Nei, ikke alle er slik. Og kommentarene har nok roet seg etter at låven ble jevnet med jorden. Godt og vel!
Brannvesenet kommer
Så, en vakker dag i september, ligger det brev til meg fra Brannvesenet. Her skal inspiseres! Å, gru! Det kommer sikkert to menn, som klamper med støvlene på, peker og rister på hodet: -Nei, her...Her må det ny pipe til, nye ovner, nytt hus...Og før det skal det ikke brennes så mye som en fyrstikk. Kom de helt sikkert til å si.
Det skal stort mot til å ringe til Brannvesenet og avtale besiktigelse. Jeg skjøt det opp i livet og ringte. Noen dager kom en - 1! - herre, kledd i sivil. Til da hadde jeg hengt opp brannvarslere og tørket støv av brannslukkeren. Han ruslet stille rundt. -Den er defekt! sa han til ovnen på roterommet i 2 etg., men det gjør ikke noe - den kan jeg være foruten. -Den har nok sett sine bedre dager, kommenterte han til den gamle Jøtulovnen i 1. etg, men du kan bruke den gjennom vinteren. For øvrig vil jeg anbefale at du skifter røret i pipa, det er ikke godt å si hvor tett det er bakom panelet.
Det var det han sa, og jeg kunne ha omfavnet ham av lettelse. Senere fikk jeg en tosiders rapport om både avvik og anbefalinger. Skriftlig svar ble utbedt, og jeg lovet å ordne opp i avvikene innen sommeren i år. Og fikk svar tilbake om at det var greit.
Vinteren brukte jeg til å gruble over hva slags vedovn som skulle erstatte den gamle Jøtulen. Inspektøren hadde anbefalt peisinnsats, men det er jo så over alle støvleskaft dyrt. Dessuten har jeg grue, ikke peis. Det fikk bli en vedovn, helst en som fikk plass inni grua.
Det minste av to onder er ikke alltid til å stole på
I Lillehammer er det to ovnsfirmaer. Det ene ligger litt nord i byen, med en overmåte grei adkomst for bil. Det andre, Lillehammer Varmesenter, krever større trafikale ferdigheter. Til gjengjeld hadde jeg hørt en nabo omtale dette firmaet med ovasjoner av ros. Men han skulle ha en hel kakkelovn, alt jeg trengte var en ny vedovn, og få fjernet ovnene i 2. etg. (Den på soverommet var kanskje ikke defekt, men lekket røyk likevel.) Dessuten hadde noen feiere vist meg at en plate oppunder spjelet begynte å bli farlig rusten og burde skiftes. Men altså - dette kunne da ikke være så vanskelig?
Jeg valgte firmaet som var enklest å kjøre til. Der ble jeg mottatt av to herrer, og jeg følte meg så liten, så liten, og oppførte meg antakelig deretter. Det brakte ikke fram det beste i dem. Men vi fikk nå avtalt tid for befaring, i begynnelsen av juni.
Så var det å gå og grue seg, og i hvert fall få ryddet og vasket litt - det skulle ikke stå på det! To timer før avtalen, ringte firmaet: Nei, de kunne nok ikke komme, det var sykefrafall på jobben, de skulle nok ta en tur "oppi der" før sommerferien, han skulle ringe meg igjen.
Da lettelsen hadde stilnet, våknet min mistenksomhet: Kom han til å ringe igjen? Hva mente han med "oppi der"? Jeg kikket en gang til på nettstedet til Lillehammer Varmesenter. Hvor det blant annet stod at de hadde kunder over hele Gudbrandsdalen, også mange hytteeiere. -Vel, da var de i hvert fall ikke skvetne for noe "oppi der".
Lillehammer Varmesenter
Lillehammer Varmesenter har adresse nærmere sentrum, med alskens nifs trafikk. Til alt overmål var gaten blitt enveiskjørt på grunn av veiarbeid. Jeg var dessuten ikke helt sikker på hvor i Storgaten det lå. Å, hvilken tapperhet! Jeg kjørte, rundt og rundt, overvant både bakkestarter og irritable pendlere, og fikk til slutt kastet bilen inn foran Varmesenterets dører. Jeg hadde lært og ranket meg modig foran nærmeste mann. Han viftet avvergende med hånden, - nei, jeg jobber ikke her. Vel.
Det dukket opp ny mann, da var jeg såpass utmattet at høflighetens ferniss hadde begynt å skalle av. Men jeg fikk nå forklart mitt ærend, spurte om de kjørte med litt høye biler, for denne gårdsveien min...Varmesentermannen hørte taust og oppmerksomt på min forklaring, og da den var til ende, nikket han: -Jo, dette var en jobb de kunne ta. Jo, de var vant til litt perifere steder - en gang rodde de over Mesnavannet. Når skulle de komme? Vi avtalte tid.
Mannen som åpenbarte seg fra Lillehammer Varmesenter, var en eldre kar, kraftig bygget, grå lodne lokker. Jeg fant det klokest å ta ham i hånden, vi var nå sambygdinger. Han kikket på hva som skulle gjøres, ba meg skrive ned noen mål, dem tok han med seg, samt påpakningene fra Brannvesenet. Befaringen pågikk uten kommentarer, men med et mildt dryss av lune historier. Noen dager senere kom jeg tilbake til butikken, valgte ut en vedovn (å, det er så dyrt, så dyrt) og fikk et tilbud (tredobbelt så dyrt). Arbeidet skulle utføres om noen uker, jeg hadde hele juli fri fra problemet. Når alt kom til alt, var jeg fornøyd med innsatsen min, det var ingenting som skurret.
Vedovnen kommer
Den eldre herren fra Lillehammer Varmesenter ringte mandag kveld og spurte vakkert om de kunne komme og sette fra seg den nye vedovnen nå. Han hadde den på hengeren, og det var spådd regnvær i morgen. Den kom. De kom. Herrens medhjelper var en blid kar med åpent ansikt: -Så fin plass! Nei, han hadde ikke vært her før, men han hadde jo sett plassen når de var på tur opp til varden. -Her var det fint!
Jeg fikk (enda mer) vondt i ryggen av å se dem buksere ovnen ned fra hengeren. Så jeg drysset en velsignelse over deres rygger og snudde meg bort. Det ble avtalt at arbeidet skulle starte i morgen, klokken åtte. Jeg svelget. Jeg hadde jo ferie! Jeg nikket.
- og menneskene som kom med den
De dukket opp sånn ved 9 - 10-tiden: En eldre, nødstedt kvinne på over 90 år hadde fått problemer med fyringsanlegget. Jeg klukket tilbake at nødstedte kvinner skulle prioriteres! Ovnsherren hadde en annen medhjelper idag, som han omhyggelig presenterte som sin leieboer - jeg har kjent ham i mange år. Klokt. For medhjelperen var fra Litauen og sjenert, men rev av seg hansken i full fart da jeg ville håndhilse. Så gikk de i gang - jeg trakk meg ut. Men ikke lenger enn at jeg kunne høre de prate - lavt, vennlig, begge på flytende engelsk, av og til litt humring.
Midtveis i dagen, spurte jeg om de ville ha kaffe? Smørbrød? Ovnens herre syntes det var et godt forslag, medhjelperen ristet på hodet. -Han er bare sjenert, sa senior, så jeg satte frem brødskiver med solbærsyltetøy og ost. Medhjelperen tok av seg på bena før han gikk til kammerset, der jeg hadde dekket på. Han smilte lunt: -I like this house. It's very nice. It's warm, with this paint (han la hånden på en av de grønne veggene i gangen og pekte på de oransjmalte tømmerveggene) and these timberwalls. Han ristet litt på hodet, smilte: -It's old, but I like it. It's warm.
Jeg ble varm inni meg. Det er første gang en håndverker har rost meg for huset - for de fleste er det utålelig at det knapt finnes rette vinkler her. Og syntes han det var varmt? Så fint! Da har jeg kanskje lykkes med noe da?
De gumlet i seg brødskivene mens ovnsherren fortalte meg fornøyelige historier fra turer til Frankrike: Make til dannet menneske (kunnskaper, språkføring, vennlighet) er det lenge siden jeg har møtt.
Så bar de ut de gamle defekte ovnene, sparklet ovnshullene, satte nyovnen på plass, skjærebrant og boret. Til slutt ble jeg tatt med på inspeksjon for å godkjenne arbeidet og ble omhyggelig instruert i hvordan jeg skulle bruke ovnen.
Jeg takket og takket da de dro: -Og skulle vi råkes senere en gang, gjør ikke det no! Som han sa, den edle herren over varmekildene.
PS: Han fra det firmaet jeg først tok kontakt med, ringte aldri tilbake...
 |
| Ovnen ser slik ut. Min får plass inni grua |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar