Han blir så redd at han flykter hals over hode ned til lavlandet og mennesker. Og blir der lenge.
Jeg har snart bodd seks vintre på Stylen. Det er ikke Avaberget. Men gjenkjenne skrekken, kan jeg.
Det er ikke høsten som er skremmende. Det er heller ikke vinteren. Det er vinterens komme: Vinden, særlig den. Himmelen, særlig den.
Og jeg som har opplevd dette, kan tenke at det er meningen på et vis. Vi skal bli redde, flykte hals over hode - og om vi ikke har vett til det: hamstre, kle på oss, trekke inn i huler og hus.
"Tilhører meg!", brøler vinterens fortropp. Og selv er man bare et løvblad, hvis jeg trodde noe annet. For eksempel i september da jeg fortsatt stullet rundt på tunet mitt.
Siden blir det bedre: Resten av høsten rusler våt og grå inn og ut av kalenderen, med noen blendende hvite novemberdager, desember strør mildt lys på bakken og i himmelen, Innen da har hjertet blitt lite nok til at januar kan holdes ut.
Fortroppen lar seg ikke fotografere. Så her er heller bilde av en liten hjelper med vettet i behold.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar