For eksempel en sen kveld i januar, og rygg og sinn verker etter dagens kamp for å overleve. Så legger du merke til at smilet brer seg, om munnen og i kroppen og i sjela. Og du tenker: er det ikke vanskeligere å leve? Egentlig?
Og det er en slik fryd å lese den spissborgerlige fornuft så ettertrykkelig latterliggjort at det holder for en hel vinter. Å være med i en skikkelig rundvask av hva som er godt og hva som er ondt, så du får hengt opp det som er verdt noe, friskt og rent og litt krøllete: At man allltids kan se litt filosofisk på eiendomsretten, kjønnsdriften og vindusvasken. At det store vanskelige livet ikke kan løses, bare leves etter fattig evne, og at det leves best uten mas. At du aldri svikter dine venner (sjøl om du kan sno dem for et syltetøyglass med vin fra tid til annen.)
Nei, jeg får ikke til å fortelle om hva boka handler om. For å strekke språket mot John Steinbecks går ikke, det blir nå bare etterplapring og tomsnakk. Men i korthet: Egentlig ikke en roman, men en samling historier fra den tiden Danny og vennene hans holdt til i rønna hans på den solfylte California-kysten. Om deres storslagne slagsmål, galanterier, fromme gjerninger og snedige snarturer til nabokonas hønsehus. Om stille kvelder med rødvin og kanskje et stearinlys. Om å sitte på trammen og mesterlig beherske kunsten å klaske fluer.
Slå av livsstilsprogrammene på TV. Les Dagdrivergjengen.
Jeg har lest en utgave fra 1996 fra Pax Forlag, oversatt av Haakon Bugge Mahrt.
Mer om Steinbeck: Alle tiders torsdag
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar