Husk: "...and ever continue to practice and to learn..."

"... and ever... EVER, continue to practice and to learn the incredible sensory, creative, healing, sexual, inventive, grounded, magical, ancient and modern aspects of one's own soul... and insofar as one has reach, repair of the World Soul as well."

Denne påminnelsen er fra et FB innlegg av Clarissa Pinkola Estes. For over 20 (?) år siden publiserte hun boka "Kvinner som løper med ulver". En bok som hjalp og hjelper både meg og millioner av kvinner over hele verden. Til nettopp dette som hun skriver om i sitatet. 

Når jeg tenker på sjel og sinn, får jeg fort forestillingen om et stort landskap - eller land - som jeg slett ikke kjenner helt, og der grensene uklare. Et slikt bilde gjør godt; jeg blir nysgjerrig og ikke så redd. 

Jeg kan av og til se for meg at ytterkantene av sjela liksom blander seg med andres ytterkanter, hvem vet kanskje også World Soul, vet ikke, har ikke vært der. Ennå. 

Jeg tenker også på alle dyrene som bor i dette landskapet, og floraen. Dalsøkk og fjell og myrer og sletter og...Og hav! Alle dyrene i havet, den store hvalen som kommer opp for å trekke pusten, jeg kan se ryggen på den av og til, og de andre dyrene helt nede på dypet, meldingene de sender. Og så noen kverner som maler på havets bunn, de maler ikke akkurat gull, nei, men salt for eksempel, av og til for mye salt.

Og jeg tenker at det er lurt med biologisk mangfold også i sjelsforvaltningen. Selv om man må godta at noen arter dør og andre kommer til. Jeg er kanskje ikke den beste naturforvalteren...Men en lærer som Clarissa Pinkola Estes kan hjelpe!

Jeg hadde lyst til å finne en illustrasjon til sitatet. Og av en eller annen grunn (og det er nettopp dette - hva i meg er denne "grunnen") - googlet "barnekunst". Så fant jeg raskt dette bildet. Og det ble en god illustrasjon av hvordan jeg kan forestille meg at vi i våre landskap - og i våre felles universer? - continue to learn and continue to repair.