Velsignet likevel

Det var litt trist når svalene og linerlene ga opp å hekke under takskjegget...
Jeg forstår dem godt, selvsagt. Morderkatttene lusker på tunet, Mia hypnotiserer ungene ned fra reiret.

I vår så jeg såvidt en linerle hoppe på tunet, men den forsvant da Maja lekte linerle og hoppet etter.

Så jeg har måttet være fornøyd med at svaleungene tar flyvetreningen over husene og vipper litt på strømledningen. Før de skyndsomt blir kalt tilbake til skogen og trygge reir av de flinke foreldrene sine. Tunet har vært helt fugletomt...

MEN SÅ!

Åååå, den tøffeste av dem alle: Kjøttmeisen. Har etter nøye vurdering over flere år, valgt å hekke oppå en av takbjelkene. Ved veggen mot vest. Noen meter over kammersvinduet mitt. Så jeg kan høre skravling og ungemas og formaninger og ømme vuggesanger når jeg åpner vinduet mot junikvelden.

For kjøttmeisen har overvintret på Stylen den. Og til det kreves mot og utholdenhet og nøye planlegging, det vet vi! Den har sittet i stivfrossent bjørketre om vinteren og studert morderkattene. Og til sammenligning med den selv, viser det seg at katter er noen klossmajorer!

Når jeg er ute og rydder ved låven, er jeg rett ved reiret. Da høres en kaskade av advarsler fra far eller mor fra Katjatreet hvor de tydeligvis har mye mat å hente. Så blir det helt stille. Til jeg går inn.

Så nå er huset velsignet igjen.

Stine Hartvigsen tegnet dette i 2010 som elev på Kunsthøyskolen. Håper du synes det er greit at jeg publiserer den fine tegningen din her, Stine!