Stien. Ingen jobb for en liten dame

I januar legger det seg et isdekke nederst på gårdsveien. Det er Neveråa som har frosset. Men smeltevann renner over veien, og fryser når sola går ned.

Gårdsveien munner ut i Neversjøvegen. Det er Neversjøvegen jeg må kjøre for å komme ut til verden. Til mat, post, selskap.

Jeg sørger for grus over isdekket og kjører bilen trygt over.

Når bilen står vel på plass på den andre siden av isdekket, må jeg gå over isen hver dag. Jeg er redd, går med staver, kjerringa med staven rasker over isen. Klossete med handleposer. Kan jo ikke sitte med brukket ben på Stylen!

Jeg må finne en annen ordning. Det blir til at jeg brøyter en sti utenom isdekket. Fra gårdsveien til Neversjøvegen.

Det er 40 meter sne å spa bort, sneen er drøye halvmeteren dyp, meget hard. Jeg engster meg for skuldrene mine, kan ikke bli liggende med hekseskudd heller! Det begynner å mørkne, skiløperne suser nedover til husene sine i Follebu.

Av og til ser jeg opp mot Stylen. Mot den ene grindstolpen. Og Stylenskogen.



Etter 3 timer er stien ferdig. Jeg kan komme og gå som jeg vil. En varm dusj tar seg av skuldrene mine.

En nabo sier: Jeg har sett stien du har måkt. Ingen jobb for en liten dame.